Joda, det er greit det. Jeg mistet hunden min. Jeg ble lei meg, jeg er lei meg. Men hva skjedde samme dag som uflaksen? Jo, noe av det merkeligste hendte meg. Jeg begynte å snakke med en gutt. Jeg som aldri gidder å ta meg tid til gutter. Jeg som aldri liker gutter som noe mer enn som venner.
Han valgte rett tidspunkt i det minste. Jeg var sårbar, og lett å få kontakt med. Selv om han kanskje ikke visste dette da, så fikk han vite det etter en stund. Er han smart, så har han utnyttet dette til det fulle. Han har hvertfall hjulpet meg mye. Mer enn jeg trodde noen kunne hjelpe meg. I hvertfall til en fremmed å være.
Så nå sitter jeg her, en sen vinternatt, og prøver så godt jeg kan å forsikre meg selv om at dette går fint. Tenker at usikkerheten skal være her, det er litt av spenningen. Jeg vet jo at han liker meg foreløpig, men jeg vet virkelig ikke hva jeg vil.
Nå skal jeg bli kjent med denne gutten, så får jeg se hva som skjer. Er det ikke typisk at alt skjer på en gang?
