Jeg vet at dersom jeg skriver et innlegg i dag vil det bli et selvdestruktivt innlegg, derfor velger jeg å bake makroner.

… sa han snille taxisjåføren som noen ganger plukker meg opp når det er mørkt ute og han tilfeldigvis skal samme vei som meg. Han er som de fleste taxi-sjåfører, litt for tykk, men veldig hyggelig(en av mine teorier er at taxi-sjåfører blir så hyggelige siden de spiser så mange skolebrød – det blir man jo glad av) og elsker å snakke. Det er jo egentlig totalt unødvendig å være snill, når jeg egentlig fint hadde klart meg uten. Det tar jo tross alt maks ti minutter å gå hjem. Jeg sier ikke at jeg ikke var takknemlig altså, for det er disse gangene jeg slipper å gå hjem som holder håpet mitt oppe alle de gangene jeg må gå hjem i teit vær. “Kanskje han ser at jeg er skikkelig kald i dag, så han plukker meg opp,” tenker jeg litt halvhøyt ut i luften. Sjelden stopper bilen, men jeg blir jo ikke bitter når jeg ser at taxien kjører forbi meg og jeg kjenner en liten, kald virvelvind etter at den har passert meg. Da tenker jeg at de kan jo ikke skjemme meg bort heller.

I dag når jeg gikk hjem så var det rukket å bli mørkt og jeg kom på denne lille samtalen jeg hadde hatt med taxisjåføren. Etter at han hadde sagt at alle er litt mørkredde, så kom jeg med et svar lignende “jeg er egentlig ikke spesielt redd for mørket, jeg”. Han var selvfølgelig ikke overbevist, men vi fikk ikke tid til og ordentlig diskutere dette før jeg nådde porten foran huset mitt. Jeg glemte selvfølgelig denne samtalen, for den var jo en av de ubetydelige samtalene(men som likevel er veldig betydelige, for jeg ville vært meget ensom uten de) som vi glemmer når tankene vandrer til nye områder. Jeg prøvde mitt beste på å forestille meg skumle menn i skyggene, å se for meg bjørner som sto klare til å angripe meg og å se for meg at lommemannen dro meg inn i skogen og tilbød meg noe i lomma hans, men jeg klarte ikke å bli redd. Etter at jeg hadde prøvd å bli redd, så prøvde jeg å ikke bli redd, men det funket heller ikke. Jeg fant mørket intet mer enn fasinerende og fint.

flickr

Neste gang jeg møter taxisjåføren, skal jeg overbevise han om at jeg ikke er mørkredd.

alle overskriftene mine er sitater, så vet dere det.

Noen ganger kunne jeg ønske jeg skrev på nynorsk. Det er så mye vakrere. Jeg pleier ofte å lese en blogg som er skrevet på nynorsk, og selv om jeg alltid har vært skeptisk til nynorsk(hvorfor lærer man det ikke tidligere?), så er jeg forelsket i det. Det er på en måte mye mer romantisk. Eg elskar deg. Hvorfor skal man si “Jæi elsker dæi” når det er, sammenlignet med den nynorska variasjonen, like uromantisk som makrell i tomat? Eller for ikke å snakke om “Æ elske dæ”, som er den trønderske versonen?

(her skulle jeg egentlig hatt et fint bilde, se det for deg)

Nynorsk er mye finere enn å lese enn bokmål. Det er et mye mer romantisk språk, og egentlig synes jeg verden ville vært finere om alle skrev nynorsk, men slik er det desverre ikke(og kommer aldri til å bli, tenk om jeg skulle foreslått dette i disse anti-nynorske tidene?).

Hadde jeg kunnet skrive nynorsk ville jeg skrevet det alltid. Da skulle jeg skrevet Haust, lykkje, elskar og vidunderleg. Er det ikke mye vakrere enn høst, lykke, elsker og vidunderlig? Eller strengt tatt er jo vidunderlig alltid vakkert, men du forstår vel hva jeg mener vil jeg tro.

Kjærleik. Hjarte. Tenkje. Raud. Finaste. Jeg blir bare ikke lei.

På vei hjem fra skolen i dag satt jeg på iPoden min(som for øvrig var borte i 2 måneder før jeg endelig fant den – fordi jeg lette). Jeg lurte en stund på hva jeg skulle høre på, for i dag hadde jeg en slik dag at ørene mine var meget kresent. Etter å ha satt på “shuffle”, eller “miks” på norsk da, og bladd gjennom en 20-30 sanger, fant jeg ut at musikken ikke ville velge meg i dag, men at jeg måtte velge musikken. Jeg brukte enda ett minutt eller to men satt fortsatt med pause på. Jeg merket at jeg begynte å gi opp. Så kom jeg på et band, et band som bare var rett i dag. Sigur Ròs. Jeg satt på play og begynte å nyte. Dersom du har lyttet til Sigur Ròs før, vet du at alt blir vakkert av musikken hans. Mens jeg observerte alt fra en mann som var genuint opptatt av sin elektriske gressklipper(den var vel ny) til damer som prøvde sitt beste på å se spreke ut der de peset av gårde på sykkelen sin, så forrundret jeg meg over at musikken kan gjøre slikt med omgivelsene. Det var litt magisk.

Etter å ha sittet på fergen en halvtime, fortsatt med Sigur Ròs på øret, så hadde jeg bare en liten gåtur før jeg var fremme ved huset mitt. Jeg var lei av magikk, så jeg satt på noe så lite romantisk som Joachim Nielsen, som sang med den litt herjede stemmen sin om at pupillene hans var for små til at han kom inn på fine nattklubber til at man aldri skal stole på en fyllikk. En helt ny stemning traff meg, en ny tankegang dukket opp. Det er utrolig hva musikk gjør med en.

I blant, selv om jeg er fullt klar over at det bare er tull, så føler jeg meg så utrolig ensom. Uten grunnlag går jeg rundt og synes synd på meg selv, tross for at jeg har nydelige venner, en fin familie og en uvurderelig kjæreste. Det gir jo absolutt ikke mening. Jeg tror riktignok vi alle kommer til et punkt hvor vi innser hvor alene vi egentlig er i verden, og at vennene, kjæresten og alle de andre personene i livet vårt bare er vår måte å skape en illusjon av at vi ikke er alene. For vi er alene. Vi blir født alene, vi lever alene og vi dør alene.

Det er kanskje ikke så merkelig at jeg blir litt ensom når jeg tenker sånn. Jeg kan riktignok fortelle dere at jeg kun er ensom en veldig sjelden gang, når jeg har en krangel med kjæresten, når alle vennene mine ser film sammen – mens jeg må sitte og råtne alene, når jeg kommer hjem til tomt hus og ingen har tenkt på å lage mat til meg, når kjæresten ikke forteller oppringeren at jeg er der hos han, når folk som har gått på skole med meg lenge ikke vet hvem jeg er eller andre småting. Bagateller vet du, sånne jenteting. Jeg er en jentejente, men på mange måter prøvde jeg hardt før – og prøver kanskje hardt enda – på å fremstå som en litt tøff jente. Ikke så hårsår. Det er de gangene jeg tror jeg er hårsår at jeg faktisk er hårsår. Ellers er jeg også hårsår når noen børster for hardt. Noen ting som folk kanskje ikke tenker over at lugger, de lugger faktisk veldig. “pappaen min er sterkere enn din!”, hører man ofte barnehagebarna si. “det er egentlig ganske lett, for jeg kjenner ikke pappaen min”, tenker jeg stille inni meg. Men sånn egentlig vet jeg at jeg ikke har tapt noe, for jeg tror ikke pappaen min var sterkere enn din heller, så det går greit. Nå tror jeg kanskje jeg snakket\skrev meg bort.

Jeg sitter her med en rød storetå. Ikke fordi noen har slått den, men fordi jeg hadde for lite neglelakkfjerner til alle tærne mine. Jeg lurer litt på om neglen føler seg ensom, for den er tross alt alene den også. Kanskje den smiler nettopp fordi den vet den er alene? Det er kanskje det som gjør meg så takknemlig for de jeg har? At jeg vet jeg er alene innimellom, men jeg er klar over at jeg alltid vil ha alle mine illusjoner om at jeg ikke er alene ved min side? Om ikke for alltid, så hvertfall for en stund. Jeg tror det, for nå som jeg tenker over det, så elsker jeg ensomheten min litt. Den er en påminnelse om å sette pris på det jeg har, for slik som dette vil jeg ikke ha det. Selv om dette er bare å føle seg ensom, så kan jeg tenke meg hvordan det er å være ensom. Jeg har ingenting å klage over, og alt i alt er egentlig livet ganske bra, og jeg er glad jeg har nedturer, for det gjør oppturene så mye bedre.

Nå skal jeg lage en kopp kakao og drikke den alene. Bare for å understreke at jeg er alene skal jeg lage 1/4 porsjon, fordi det er nok til meg. Vanligvis ville jeg lagd en halv, eller kanskje til og med en hel om vi var nok folk. Nå blir det bare 1/4.

aahh, sommerliv. Late dager, sol og turer med kjæresten(som forøvrig har dratt på jobb nå – vil noen andre underholde meg litt?). Jeg elsker å kunne være så lat jeg vil, uten å få kjeft. Jeg kan ligge langflat hele dagen med en bok i hendene uten å få høre at jeg heller burde malt huset eller noe annet. Jeg liker sommeren hittil. Kanskje jeg får reist i år også?
 

Småinspirert av Kristine, så har jeg satt sammen et antrekk.

armbånd:forever21, shorts:nelly, t-skjorte:asos, sko:gojane, solbriller:ray ban wayfarers.

Ok, det hadde vært kulere om det ikke var laget med paint, men men dere skjønner vel greia.

Jeg lo hardt og lenge første gangen jeg så denne, og nå må jeg bare dele det. Håper ingen jeg kjenner stemmer frp, det ville vært flaut(venn + frp?).

Først låta som fikk meg til å lure på om jeg skulle le eller gråte:

Er nok ikke den dypeste skjea i skuffen han der:

Så til slutt: Gatas Parlament og supa sayed sin remix som viser hva Christian egentlig ville si:

Synspunkter på frp, Ingebrigsten, remixen?

Alle har drømmer. Små eller store, teite eller fine. Jeg skal ta for meg en av mine små drømmer nå, som har vært et ønske og en drøm hele livet mitt.

Jeg har hatt lyst på en lyskrone siden jeg var kjempeliten.
En stooor fin krystallkrone med maaange krystaller. Dette krever selvfølgelig en del penger, men ikke minst krever det et hus som passer til en krystallkrone. I hvert fall om jeg skal ha en stor.

Mine drømmer

Dette er en helt vanlig mandag. Helt forferdelig. Derfor bestemte jeg meg for å skjemme ut, og invistere i et blad og litt godteri. Skulle vel egentlig skrevet logg, lest naturfag eller gjort matte, men slik ble det altså ikke i dag. Det er godt å ta seg fri fra alt innimellom. Snart skal jeg se på gossip girl. Det hender livet behandler meg godt(når jeg har penger). 

Det er vel ikke meningen at det skal være sånne i posen?